Forskning 

Mange cøliakere i fare for helseskade tross dagens regler for «glutenfritt»

I denne oversiktsartikkelen vurderer forfatterne kritisk merkelappen «glutenfri». De trekker frem at ulike land har ulike definisjoner. Det viktigste skillet går mellom de landene som tillater opp til 20 mg gluten per kg matvare (≤ 20 ppm gluten), som Norge, og de landene som setter terskelen ved «ikke påvisbart gluten» (for tiden < 3 ppm), dvs. Australia og New Zealand. Den mest følsomme testen tilgjengelig i Norge måler < 5 ppm. «The bottom line is that these labels should allow CD patients to make safe food choices” (CD=cøliaki).

Forfatterne definerer eksponering som hvor mange mg gluten det er per kg matvare (ppm) ganget med hvor mye som spises av slike matvarer. Produkter av hvetestivelse har ofte inneholdt mer enn 20 ppm. I Norge spiser 90 % av CD-pasienter mindre enn 400 g per dag av «glutenfrie» produkter, hvorav brød og pasta utgjør 2/3 og søtbakst og frokostblandinger utgjør det meste av resten.

Hvor mange mg gluten som tåles per dag uten at det oppstår endringer i tarmveggen eller kliniske plager, avhenger av CD-pasientens følsomhet. Forfatterne skiller mellom tre typer cøliaki-grupper. 1) De fleste pasienter har tålt 10-50 mg/d i små, randomiserte forsøk over to-tre måneder (Greco 2011, Catassi 2007). Virkningen av så mye gluten over lengre tid er ukjent. 2) Den sensitive gruppen vil ofte ikke være med i slike eksponeringsstudier eller trekker seg. Men andelen «sensitive» kan vise seg å være stor hvis små doser prøves ut over mange måneder. I en studie fikk 11 av 17 CD-pasienter (64 %) kliniske symptomer innen 8 måneder på diett med 1,5 mg gluten per dag (som tilsvarer 0,75 mg gliadin) (Chartrand 1997). 3) Tilhelnings-gruppen, de som skal komme seg etter gluten-inntak, tåler trolig like lite som de sensitive.

Hvis pasienten hver dag spiser 300 g av mat med <20 ppm, får hun i seg høyst 6 mg gluten, mens 300 g av mat med <5 ppm betyr høyst 1,5 mg og 3 ppm betyr høyst 0,9 mg. Bruins Slot et al. vil at terskelen for «glutenfri» skal settes slik at den beskytter også de sensitive og tilhelnings-gruppen. De foreslår < 3 ppm.

Det er stor forskjell i følsomhet, og vi vet ikke hvor skadelig slike mengder gluten inntatt over flere år kan være for den enkelte. Denne usikkerheten kommer bedre frem i FDA-rapporten (2011) og Cochrane–rapporten (2016). Jo mindre, desto bedre.

I.D. Bruins Slota, M.G.E.G. Bremera, R.J. Hamerb, and H.J. van der Fels-Klerx. Trends in Food Science & Technology 2015

Les mer om fare for helseskade ved dagens regler for «glutenfritt» (artikkelen er på engelsk)

Fare for helseskade ved inntak av gluten ved cøliaki

I denne grundige rapporten fra Food and Drug Administration i USA skilles det mellom akutt- og langtidseksponering for gluten. Det tas hensyn til at det er stor forskjell i følsomhet for gluten blant pasienter med cøliaki. De tar også hensyn til at utvalgene i følsomhetsstudiene er små. De har derfor brukt en usikkerhetsfaktor for å beregne «tolerabelt daglig inntak», slik det bør gjøres i studier av terskelverdier for gift-stoffer.  Deres konklusjon er: «Oppsummert viser disse resultatene at mindre enn 1 ppm av gluten i mat er eksponeringsnivået som beskytter de mest sensitive blant personer med cøliaki på glutenfri diett.  Det beskytter også dermed flest mulig med cøliaki mot å bli utsatt for alvorlig helseskade som følge av langtidseksponering for gluten» (s. 46)

Center of Food Safety and Applied Nutrition, Food and Drug Administration, USA (May 2011)

Les mer om FDA-rapporten (artikkelen er på engelsk)

Gjennomgang av studier om trygt nivå av gluten i mat ved cøliaki

Cochrane-rapporten er regnet som strenge og systematiske i utvelging og bedømming av studier. I vedlagte rapport var målet å bestemme om det finnes en terskel for inntak av gluten som er trygg for folk med cøliaki. Forfatterne fant 18 studier med 1754 deltagere. Ni var forsøk, hvorav fem randomiserte, mens ni var observasjonsstudier. Studiene var svært uensartede på mange måter. Bare én av dem hadde til hensikt å finne en trygg terskel for langvarig inntak av små mengder gluten og ga dermed det mest direkte svaret på Cochrane-rapportens spørsmål (Catassi 2007). Det randomiserte kontrollerte forsøket varte i 90 dager og hadde 39 deltagere, som fikk 50 eller 10 mg gluten/dag eller placebo. 50 mg/d ga slimhinne-skade, mens funnet for 10 mg/d var usikkert. Når alle studier ble sett under ett, manglet sikker kunnskap for det kritiske området under 10 mg/d, og effekten på kliniske symptomer var vanskelig å fortolke.

Bedømmerne konkluderte (Abstract, s.2): « I mangel av større randomiserte forsøk som sammenligner små mengder av gluten-inntak, er det umulig med dagens kunnskap å bestemme en definitiv terskel for gluten-nivået som det er trygt å innta for alle med cøliaki». « Funnene i oversiktsartikkelen til… Bruins Slot 2015 er i hovedsak i samsvar med vår oversiktsartikkel.» Dvs. at gluteninntaket bør være så lavt som mulig, iallefall under 5 ppm.

Reid J et al, Cochrane Australia (2016)

Les mer om Conchrane-rapporte (artikkelen er på engelsk)

Denne artikkelen presenterer anbefalinger for behandling av cøliaki (CD) og andre glutenrelaterte lidelser både hos voksne og barn. 

Det har vært en betydelig økning i cøliakipasienter i løpet av de siste 50 årene, og mange pasienter forblir udiagnostiserte. Diagnostisk testing, inkludert serologi og biopsi, bør utføres på en glutenholdig diett. Hos en gruppe barn kan diagnosen stilles uten biopsi dersom strenge kriterier er tilgjengelige. 

Behandlingen for cøliaki er først og fremst en glutenfri diett (GFD), som krever betydelig pasientopplæring, motivasjon og oppfølging. Det er bevis på at overholdelse av en glutenfri diett (GFD) er forbedret hos de som er mer kunnskapsrike om cøliaki og kostholdet. 

«Patients should be instructed for using separate 12 cooking utensils, cooking surfaces and toasters. However, this might not be necessary if these shared items are thoroughly cleaned with soap and water between use in the case of the first two items, and toaster bags can avoid the need for two toasters. Food labelling is important; checked for allowable foodstuffs» 

United European Gastroenterology Journal 2019, Vol. 7(5) 583–613

! Author(s) 2019

Article reuse guidelines: sagepub.com/journals-permissions

DOI: 10.1177/2050640619844125 journals.sagepub.com/home/ueg

Les hele artikkelen (artikkelen er på engelsk)

Det Glutenfrie Verksted initierte studien i Masteroppgaven: «Erfaringer med ett glutenfritt kosthold: en kvalitativ studie» av Karla Mari Sende

Blant annet trekker studien frem utfordringer med et glutenfritt kosthold på et samfunnspolitisk nivå:  at den glutenfrie terskelen som er satt til 20 ppm vil gjelde for den største delen av personer med cøliaki, men at grensen på 20 ppm ikke vil være trygg for de mest sensitive personene med cøliaki. 

Karla Mari Skoe poengterer videre: Hvis terskelen for glutenfrie matvarer ble satt til 3 ppm slik som de gjør i Australia og New Zealand, vil glutenfri mat være trygg også for de mest sensitive, samtidig som glutenfri-etiketten ikke lenger vil være villedende; den glutenfrie maten vil da virkelig være «fri for gluten».

Link til Cøliakiforeningen i New Zeland og Australia:

https://coeliac.org.nz/

https://www.coeliac.org.au/s/join-now

Les masteroppgaven

Ren havre som en del av den glutenfrie diett ved cøliaki

Selv om store samle-analyser viser at de fleste med cøliaki ser ut til tåle «glutenfri» havre godt (Pintos-Sanchez MI et al., Gastroenterology 2017), har studier der mer avanserte metoder anvendes, vist at undergrupper av pasienter reagerer på havre. Dette kan skyldes gluten-forurensning fra hvete (krysskontaminering) eller iboende egenskaper i visse sorter av avenin, som er motstykket i havre til gliadin/gluten i hvete. I den vedlagte oversiktsartikkelen er relevant litteratur 2008-2014 gjennomgått. Forfatterne refererer til en observasjonsstudie der kun inntak av havre var knyttet til vedvarende unormal ansamling av hvite blodlegemer i tarmslimhinnen (Tuire 2012). De viktigste resultatene som tyder på at ren havre kan provosere immunsystemet, ble publisert i 2014. I et randomisert dobbelt-blindt multisenter forsøk ble det vist at ren havre i glutenfri kost hindret normalisering av immunstatus i tarmen hos halvparten av barna (Sjöberg 2014). Mens konsentrasjonen av korte fettsyrer i avføring falt hos dem som spiste standard glutenfri kost, ble den værende høy hos dem som fikk havre i tillegg. Dette ble tolket som tegn på forstyrret tarm-mikroflora og pågående betennelse (Tjellström 2014, se vedlegg). Dette kan være skadelig på lengre sikt og tilsier at noen med cøliaki bør unngå å spise havre. Det gjenstår å utvikle metoder, f.eks. prøver av urin eller avføring, som kan vise hvem som ikke tåler hvilken type av havre. For dem som tåler ren havre, kan den være et verdifullt tilskudd til den glutenfrie kosten.

de Souza MCP et al., Canadian Journal of Gastroenterology and Hepatology, 2016

Les mer om ren havre som del av glutenfri diett (artikkelen er på engelsk)

Mer fakta om kikerter

Kikerter er belgfrukter som stort sett vokser i områder med temperert eller steppe-klima. De kjennetegnes av et høyt innhold av protein, fett, vitaminer, fiber og et lavere innhold av karbohydrater enn hvetemel. Kikerter kan inneholde antinæringsstoffer som kan hemme effektiv utnyttelse av næringsstoffer i folks kosthold. Varmebehandling er en virksom metode for å øke mengden av protein tilgjengelig for fordøyelse i tarmen. Tillegg av kikerter i maten kan øke dens næringsverdi og minske innholdet av akrylamid. Akrylamid er et antinæringsstoff i matvarer, slik som brød, snacks og chips. Kikertemel og protein vil kunne være en ny måte å minske innholdet av akrylamid i nevnte matvarer. Tillegg av kikerte-mel endrer matens sensoriske egenskaper og tekst

Danuta Rachwa-Rosiak, Ewa Nebesny & Grażyna Budryn (2015). Chickpeas—Composition, Nutritional Value, Health Benefits, Application to Bread and Snacks: A Review, Critical Reviews in Food Science and Nutrition, 55:8, 1137-1145, DOI:10.1080/10408398.2012.687418

Les mer om helsefordeler fra kikerter (artikkelen er på engelsk)

Om kikerter

Kikerter (Cicer arietinum L.) er en viktig belgvekst som er dyrket og spist over hele verden, særlig i afro-asiatiske land. De er en god kilde til karbohydrater og proteiner, og protein- kvaliteten ansees å være bedre enn for andre belgvekster. Kikerter har betydelige mengder av alle essensielle aminosyrer, unntatt de svovelholdige (metionin, cystin), noe som kan bøtes på ved å kombinere kikerter med kornsorter (som ris) i kostholdet. Omtrent halvparten av karbohydratene er korte sukkermolekyler. Resten er stivelse, av typene amylose eller amylopektin, som består av særlig komplekse glukose-kjeder. Dette gjør at de brytes ned langsomt (2/3) og gir derfor langsom blodsukkerstigning. Resten av stivelsen (1/3) blir løselige eller uløselige kostfibre. Kikerter inneholder ca 6 g fett per 100 g, mer enn andre belgfrukter, ris og hvete. Det er mest av linolsyre og oljesyre. β-Sitosterol, kampesterol og stigmasterol er viktige steroler som finnes i kikerte-olje. Kikerter er en god kilde til mineraler, som kalium, kalsium, magnesium, fosfor, sink og mangan. I forhold til de fleste matvarer inneholder de mye av B-vitaminer (særlig folat, også tiamin, riboflavin, niacin, pantotensyre, pyridoksin), vitamin E (α- og γ-tokoferol) og vitamin A- forløperen β-karoten (*). Nyere studier har vist at særlig fargede kikerter inneholder betydelige mengder av fenol-forbindelser. De har antioksidant virkning og noen (isoflavoner) har østrogen-effekt (**). Som andre belgfrukter inneholder kikerter anti-næringsstoffer, som kan reduseres eller fjernes ved ulike former for koking (**). Kikerter har mange potensielt helsefremmende egenskaper og vil kunne være med på å forebygge og behandle sykdommer som hjerte-kar-sykdommer, diabetes type 2, fedme, noen kreftformer, osteoporose og menopause-symptomer. Belgfrukter, særlig kikerter, er av helsemyndigheter i flere land anbefalt som en viktig del av kosten (**, ***).

(*) Matvaretabellen 2018. Mattilsynet. www.matvaretabellen.no

(**) Gupta RK et al. Health Risks and Benefits of Chickpea (Cicer arietinum) Consumption.

Journal of Agicultural and Food Chemistry, 2017, 65, 6−22. DOI: 10.1021/acs.jafc.6b02629

(***) Wallace TC et al. The Nutritional Value and Health Benefits of Chickpeas and Hummus. Nutrients 2016, 8, 766; doi:10.3390/nu8120766

Jukanti AK et al. Nutritional quality and health benefits of chickpea (Cicer arietinum L.): a review. British Journal of Nutrition 2012, 108, S11–S26 doi:10.1017/S0007114512000797. Sammendrag av Junkanti et al, med tillegg fra (*) og (**),

Les mer om kikerter (artikkelen er på engelsk)

Om sorghum og helse

Sorghum, et gammelt kornslag med opprinnelse fra Nord-øst Afrika, kan ha helsefremmende egenskaper som bør bidra til at også mennesker som tradisjonelt ikke har spist det, lar det inngå i sin kost. Målet med denne systematiske oversikten er å vurdere virkningen på helse hos mennesker. Akademiske databaser for perioden 1985-november 2015 ble undersøkt. Nitten studier, hvorav 13 forsøk og 6 observasjonsstudier, ble inkludert. Studiene ble inndelt i dem som undersøkte effekter på kroniske sykdommer og dem som undersøkte andre effekter på helse. Forbruk av sorghum bedret reguleringen av blodsukker og minsket oksidativt stress. Sorghum var nyttig for å minske væsketap ved diaré og økte immunresponsen hos HIV-positive pasienter. Sorghum er trygt for folk med cøliaki (det inneholder ikke gliadin-lignende peptider, jfr P.Pontieri et l, 2013). Funnene fra humane studier tyder på at sorghum har egenskaper som overgår de andre vanlig kornslagene og med fordel kan inngå i vårt kosthold.

Simnadis TG et al, Effect of sorghum consumption on health outcomes: a systematic review. Nutrition Reviews 2016, 74(11):690–707

Les mer om helsefordeler ved sorghum (artikkelen er på engelsk)

Om sorghum

Sorghum er den femte mest dyrkede kornsort i verden og en god kilde til næringsstoffer og bioaktive forbindelser i menneskers kosthold. I denne artikkelen gis en oversikt over viktige stoffer i sorghum og deres mulige betydning for vår helse. Hovedbestanddelen i sorghum er polysakkarider, mest stivelse som fordøyes langsommere enn den i andre kornslag, dessuten fibre. Proteinene i sorghum er prolaminer (mest kafirin) og ikke-prolaminer. Proteinene er avhengige av prosessering, som fermentering, for å bli lettere fordøyelige. Sorghum har et lavt fettinnhold, i hovedsak umettede fettsyrer. Den er en kilde til mineraler (fosfor, kalium, sink) og vitaminer (B1,B2,B6,D,E,K). Sorghum er særlig rikt på bioaktive fenol-forbindelser, som 3-deoxyanthocyanidiner og tanniner, og fettløselige polykosanoler. In vitro- og dyreforsøk har vist at disse bioaktive forbindelsene er gunstige for tarmfloraen og for faktorer knyttet til fedme, oksidativt stress, betennelse, diabetes, fettomsetning, kreft og høyt blodtrykk. Effekten på menneskers helse er ennå mangelfullt utforsket, men funnene er lovende. Forskning på hvordan de bioaktive stoffene kan bli mest mulig tilgjengelige for menneskekroppen, vil være særlig viktig.

L de Morais Cardoso et al. Sorghum (Sorghum bicolor L.): Nutrients, bioactive compounds, and potential impact on human health, Critical Reviews in Food Science and Nutrition, 2017, 57 (2), 372-390, DOI: 10.1080/10408398.2014.887057.

Les mer om viktige stoffer i sorghum (artikkelen er på engelsk)

Amaranth – et pseudokorn med stort potensiale

Produksjonen av de dominerende kornslagene klarer ikke å dekke matbehovet til verdens befolkning pga. høy befolkningsvekst i utviklingsland. Det er et presserende behov for å utforske andre korn og pseudokorn med potensiale til å dekke etterspørselen. Amaranth er en billig kilde til proteiner, mineraler, vitamin A og C, som er svært lovende pga. mulighet til svære avlinger og dens ernæringsmessige kvaliteter. Amarant er genetisk og fenotypisk meget mangfoldig og kan tilpasse seg ekstremt godt til ugunstige vekstforhold. Den tåler hete og tørke og har ingen alvorlige sykdomsproblemer.

Om proteinet i amaranth:

Det er mer protein i amaranth enn i dagens dominerende kornslag. Amaranth inneholder langt mer lysin enn mais, hvete og ris, der lysin begrenser verdien av proteinet. Proteinandelen i amarant-frøet (14,5-15,1%) ligger tett opp til nivået FAO / WHO anbefaler for et balansert kosthold. Amaranth er en rik kilde til viktige aminosyrer som alanin, valin, leucin, arginin, fenylalanin, praliner, metioniner, aminosmørsyre, tryptofan, isoleucin og serin. Dette taler for at amarant kan brukes som erstatning for korn i kosten.

Anu Rastogi & Sudhir Shukla. Amaranth: A New Millennium Crop of Nutraceutical Values. Critical Reviews in Food Science and Nutrition, 2013, 53, 109–125

Om amaranth

Quinoa (Chenopodium quinoa Willd.) og amaranth (Amaranthus cruentus L.) er pseudokorn som er rike både på makro- og mikronæringsstoffer, som vitaminer og mineraler. Proteinene har særlig høy næringsmessig verdi på grunn av det sjeldent balanserte forholdet mellom de essensielle aminosyrene. Begge pseudokornene inneholder eksepsjonelt mye lysin i forhold til vanlige kornsorter,som det oftest er lite av. En velbalansert sammensetning av aminosyrer er essensielt for at planteproteiner skal kunne erstatte dyreproteiner i humant kosthold. Nyere forskning tyder på at ikke-essensielle næringsstoffer, slik som fytokjemikalier, kan ha helsefremmende virkninger. Denne oversiktsartikkelen fokuserer på fytokjemikaliene i quinoa- og amaranth-frø og den antioksidante og betennelsesdempende effekten av deres vannløselige (f.eks. fenoler, betacyaniner) og fettløselige (f.eks. fettsyrer, tokoferoler, karotenoider, skvalen) næringsstoffer, og hvordan disse virker helsefremmende, særlig ved å minske faren for sykdommer knyttet til oksidativt stress, bl.a. kreft, hjerte-kar-sykdommer, diabetes og fedme. Noen quinoa-sorter kan aktivere immunsystemet ved cøliaki. Derimot er amaranth trygt for folk med cøliaki.

Yao Tang & Rong Tsao: Phytochemicals in quinoa and amaranth grains and their antioxidant, anti-inflammatory, and potential health beneficial effects: a review. Mol. Nutr. Food Res. 61, 7, 2017, 1600767

Les mer om amaranth (artikkelen er på engelsk)

Å skape en bærekraftig fremtid for mat i verden ved å gjenoppdage gamle korn og pseudokorn

Tap av genetisk mangfold i avlinger kan spores tilbake til 1940-årene og ble forsterket av den Grønne Revolusjonen, som økte produksjonen av de tre største kornavlinger i verden: hvete, mais og ris. I dag er det en ledende strategi for bærekraftig landbruk å utvikle det genetiske potensialet til underutnyttede avlinger. Oppmerksomheten rettes særlig mot de gamle sortene av glutenfrie korn og pseudokorn som kornamarant, bokhvete, quinoa, teff og hirse. Hver av disse avlingene har vist toleranse for ulike stressfaktorer som tørke og hete. Amaranth trekkes frem som et pseudokorn med fremragende evne til å utnytte vannet og tåle tørke. Foruten å være basismatvarer gjennom århundrer i sine hjemland, har disse avlingene også tradisjonelt blitt brukt som fôr til husdyr.

Denne artikkelen oppsummerer fortiden og viser fremtidens muligheter for disse kornene i en verden i rask endring. Den viser hvordan disse kornene en dag kan spille en like stor rolle som dagens «tre store» og kan være med på å fø en raskt økende befolkning.

Acga Cheng. Review: Shaping a sustainable food future by rediscovering long-forgotten ancient grains. Plant Science 2018, 269, 136-142.

Les mer om gamle korn og pseudokorn (artikkelen er på engelsk)

Mer antioksidanter, mindre kadmium og sjeldnere planteverxnmidler i økologiske avlinger

Dette er den mest omfattende meta-analysen av studier der nærings- og giftinnhold i økologisk og konvensjonelt dyrkede vekster sammenlignes. Den viser at økologiske vekster inneholder ca 50 % mer antioksidanter, 50 % mindre av det giftige metallet kadmium og ¼ så hyppig forekomst av plantevernmidler. Økt innhold av antioksidanter gjør at «tre til fire om dagen» av økologisk frukt/grønt tilsvarer «fem om dagen» av konvensjonelt frukt/grønt.

Baranski M et al. British Journal of Nutrition 2014, 112, 794–811

Les mer om antioksidanter… (artikkelen er på engelsk)

Betydningen av økologisk mat og landbruk for menneskers helse: En omfattende oversikt

Denne oversiktsartikkelen oppsummerer hva vi vet om helseeffekter av økologisk mat. Flere studier av mennesker viser at økologisk mat kan minske faren for allergiske sykdommer og overvekt.

Den viktigste forskjellen mellom økologisk og konvensjonell mat er at det er langt mindre skadelige stoffer i den økologiske maten. 1. Plantevernmidler kan påvirke dyrenes vekst og utvikling. Rester av slike midler kan påvises i mennesker og kan skade hjernens utvikling hos fostre og barn, redusere intelligens og øke faren for atferdsforstyrrelser. 2. Konvensjonelle korn- og risavlinger inneholder mer av det helseskadelige mineralet kadmium enn økologiske. Dette skyldes bruk av kunstgjødsel og at jordsmonnet er fattigere på organisk materiale. Selv små doser kadmium kan forårsake benskjørhet og visse typer kreft. 3. Bruk av antibiotika øker faren for antibiotika-resistente bakterier, som også kan smitte mennesker. Forbyggende bruk av antibiotika er forbudt i økologisk landbruk.

Det er mindre forskjeller mellom økologisk og konvensjonell mat når det gjelder innhold av næringsstoffer. En viktig forskjell er et økt innhold av polyfenoler i økologiske frukt og grønnsaker, som blant annet virker som antioksidanter. Økologisk melk inneholder omtrent 50 % mer omega-3 fettsyrer enn konvensjonell melk. Denne forskjellen gjelder trolig også for kjøtt.

Konklusjon: Det er dokumentert flere egenskaper ved økologisk matproduksjon som vil være gunstig for menneskers helse. Slike produksjonsmetoder bør kunne overføres til konvensjonelt landbruk.

A Mie, HR Andersen, S Gunnarsson, J Kahl, E Kesse-Guyot, E Rembiałkowska, G Quaglio, P Grandjean. Environmental Health 2017, 16, 111

Les mer om helseeffekten av økologisk mat (artikkelen er på engelsk)